Ny blogg adresse

Hei!
Jeg har laget en ny bloggadresse: http://kjerstiflogstad.com.

Jeg får dessverre ikke til en automatisk overgang/link fra denne adressen til den nye bloggen. Håper du likevel vil følge meg videre. I såfall, må du klikke deg inn på den nye bloggadressen og melde deg som abonnent en gang til. Beklager så mye, men håper du finner den nye bloggen bedre.

Dessuten er jeg nysgjerrig på hva du mener om det jeg skriver. Er det noen temaer du tenker jeg bør ta opp mer av, er det noe av det jeg skriver som er uinteressant, for langt, for kort, for overflatisk, for kronglete. Kort sagt, jeg vil gjerne

Reklame

Månelanding

Mens debatten fyller spaltene om Regjeringsbygget skal rives eller beholdes, er det et viktig spørsmål som foreløpig ikke har vært fremtredende;  Har man noen miljøambisjoner for et av Norges viktigste bygg?

Regjeringen har enorme ambisjoner for Norge som miljønasjon. Foreløpig er mye av innsatsen fra regjeringen konsentrert om å redusere klimautslippene utenfor Norge. Det satses milliarder på å bevare regnskogen i Brasil, Tanzania og Indonesia. Regjeringen er i front og har bevilget 2 milliarder kroner for å sørge for at fattige land skal få fornybar energi.

I mellomtiden økte Norges CO2 utslipp med 3,7% fra 2009 til 2010. Her hjemme ser det altså ut til å bli med praten. Klimameldingen som skal beskrive hvordan Norge skal nå 20% reduksjonsmålet, ble utsatt ett år. Mongstad ser ikke ut til å bli en månelanding, men et magaplask. Energieffektiviseringsforslagene til Arnstad-utvalget som ble levert i fjor, ser ut til å ha blitt lagt I skuffen. Statoil som er 67% statseiet beveger seg inn i nye områder som skaper mye diskusjon, også fordi CO2 utslippene fra oljesand- og skifergassutvinning er betydelig høyere enn konvensjonell produksjon av olje og gass i Nordsjøen.

Diskusjon om kraft og energi mangler ikke. At den beste energien er den vi sparer, synes derimot ikke å få like mye oppmerksomhet. Faktum er imidlertid at en terrawatt time spart er like verdifull som en terrawatt time produsert. Norge kan bli en reell stor eksportør av ren, fornybar energi dersom vi evner å redusere vårt eget forbruk. Mange innen byggebransjen hevder sågar at det offentlige er sinker når det gjelder å bygge energieffektive hus. Interessen for og takten i utvikling av bygg i klasse A og passivhus (begge meget energieffektive klassifiseringer) er mye større hos private utbyggere enn hos det offentlige, sies det, senest fra Enova på et frokostseminar i oktober i forbindelse med Bygg Reis Deg.

Nå har regjeringen muligheten til å skape en månelanding i regjeringskvartalet. Bygningene bør føres opp etter ypperste standard innenfor energieffektivisering. Det kan høres uviktig ut, men i følge Statsbygg går 40% av alt energiforbruk i Norge til oppføring og drift av bygninger. Hva om diskusjonen dreide fra arkitektur og bevaring til hårete ambisjoner om å bygge et A+ bygg, som generer mer energi enn det bruker, hvor all mulig ny teknologi, materialer og løsninger ble benyttet både på selve bygget, men også i ventilasjon og varme, belysning og utrustning?

Det kunne bli et signalbygg som vi alle kunne følge med på, høre om, lære og inspireres av underveis i prosessen.

Det kunne bli et symbolbygg, som viser at man mener alvor, som vi kan være stolte av og som kan stå som et symbol på miljønasjonen Norge.

Ikke vet jeg om det er konflikt mellom å bevare og bygge energieffektivt. Men jeg vet hvilket mål som burde ha prioritet dersom det ikke lar seg forene. Dersom bygget må rives, la gå! Det er på tide at vi lar klimautfordringene gå foran andre hensyn og setter handling bak ord i klimapolitikken.

(Innlegget sto i Dagsavisen 18. november)

Samfunnsansvar lønner seg

18. oktober sto en artikkel i Aftenposten, i papirutgaven med overskriften «Samfunnsansvar lønner seg ikke«. Den viste til en masterstudie utført ved Norges Handelshøyskolen som viste at aksjekursen på finansinstitusjoner falt den dagen de annonserte sitt samfunnsansvar.

Overskriften kan studenten ikke noe for. Den var misvisende og populistisk, og er heldigvis en annen i nettutgaven. Det kan ikke kalles ulønnsomhet om kursen faller samme dag. Om funnene er riktige, sier de aller mest om manglende innsikt. Det er ingen grunn til å tro at tunge profesjonelle investorer reagerer slik. Og det er heller ingen grunn til å tro at samfunnsansvar gir vedvarende dårligere kursutvikling for finansinstitusjoner. Tvert i mot.

En studie fra Harvard viser da også det stikk motsatte er tilfelle for bedrifter som tar samfunnsansvar. Tre forskere ved Harvard Business School har nå (4. november 2011) lagt frem en omfattende studie som ser på utviklingen av lønnsomhet, aksjeverdi og egenkapitalverdi over tid for bedrifter som har en samfunnsansvarlig kultur. Når forskerne snakker om samfunnsansvarlige bedrifter i denne sammenheng, snakker de ikke om dem som egentlig er helt vanlige eller til og med dårlige bedrifter, men som forsøker å fremstå som ansvarlige ved å drive «greenwashing» for omdømmets del.

Nei, forskerne har definert bedrifter med samfunnsansvarlig kultur i det videre kalt samfunnsansvarlige bedrifter, som «organizations voluntarily adopting environmental and social policies represent a fundamentally distinct type of the modern corporation, characterized by a governance structure that takes into account the environmental and social performance of the company, in addition to financial performance, a long-term approach towards maximizing inter-temporal profits, and an active stakeholder management process.» Altså bedrifter som har sosiale og miljømessige vurderinger som en sentral og integret del av sine policies og strategier. Bedriftene i studien har også det til felles at de har holdt på med dette siden midten av 1990 tallet. Totalt er 90 slike bedrifter med i analyseunderlaget.

Disse er sammenlignet med 90 vanlige bedrifter fra tilsvarende bransjer og geografiske områder. Forskjellene over tid er slående. Utviklingen i aksjekursen er ulik: $1 investert i 1993 er vokst til $22,6 for de samfunnsansvarlige sammenlignet med $15,4 for de øvrige. Egenkapitalverdien er vokst fra $1 til hhv $31,7 og $25,7.

I rapporten sies det nøkternt at disse resultatene er spesielt relevante for forvaltere og investorer. Det bør de være. Dette er nok imidlertid bare en hyggelig bekreftelse for forvaltere med en etisk profil. Andre, mer tradisjonelle investorer og forvaltningsmiljøer som så langt ikke har tillagt sosiale og miljømessige kriterier stor vekt, kan komme til å finne resultatene interessante for egen forvaltning – får vi håpe?

Rapporten viser forøvrig til andre interessante, men naturlige, forskjeller mellom de 90 samfunnsansvarlige selskapene og de øvrig 90. Det er tydelige forskjeller på:

1. Eierstyring og selskapsledelse: 41% av de samfunnsansvarlige selskapene har egne styrekomiteer for samfunnsansvar. Det rapporteres jevnlig på andre parametre enn bare finansielle og resultater i forhold til miljø, mennesker og samfunn er også i større grad grunnlag for bonus/avlønning.
2. Interessentengasjement: De samfunnsansvarlige selskapene har en mye mer omfattende, utviklet og strukturert dialog med sine interessenter. Avdelingskontorer trenes også hyppigere i interessent engasjement, noe som medfører bedre oversikt og innsikt i forventninger, og gjør organisasjonene bedre i stand til å ligge i forkant av utviklingen.
3. Tidshorisont: De samfunnsansvarlige bedrifterne har lenger og mer strategisk tidshorisont, på resultater, strategisk utvikling og også på sin dialog med investorer.
4. Ikke-finansiell måling og rapportering: Ikke overraskende, scorer de samfunnsanvarlige bedriftene bedre også her.

Er du interessert i detaljene, finner du selve studien her.

Tar klesgigantene samfunnsansvar når de produserer?

Et tosiders oppslag i Dagens Næringsliv 26. oktober henger ut de store motekjeden fordi de er lukkede og ikke gir god nok informasjon om hvor produktene deres er produsert. Hemmeligholdet gjør det vanskelig eller umulig å etterprøve kjedenes egne uttalelser om at de tar ansvar og sørger for at arbeiderne ikke blir misbrukt.

De siste dagene har Amnesty Norge og Fremtiden i Våre Hender satt betimelig søkelys på hvordan norske bedrifter tar samfunnsansvar. De krever at myndighetene innfører bindende retningslinjer for bedriftenes samfunnsansvar, de krever økt åpenhet og ikke minst at flotte strategier følges opp av handling og kontroll fra bedriftene selv. Kampanjen heter Makt forplikter.

Det er lett å være enig i at transparens og åpenhet langt er å foretrekke. Vi blir alle skeptiske når vi hører at noe er hemmelig, at man ikke får innsyn. Hva er det de ønsker å skjule? Og hvorfor er det slik at kjedene ikke har noe problem med å oppgi hvilke fabrikker de benytter i Norge og Vesten, mens det plutselig sees på som en konkurransefordel å hemmeligholde dette når produksjonen skjer i Kina, India eller Bangladesh?

Vi er og blir skeptiske med god grunn. Tekstilindustrien har i årevis vokst seg stor og rik på produksjon i lavkostland hvor arbeiderne knapt har fått lønn for strevet, barn har vært sysselsatt og hvor arbeidsforholdene ellers har vært svært dårlige. Mye er rettet opp, og barnearbeid forekommer nok i liten grad i produksjonen av kjente merker som selges her hjemme. Mange kjeder sier at de følger minimumslønnen i det aktuelle landet. Problemet er bare at minimumslønnen i mange land ikke er tilstrekkelig for å overleve. Alle må få en lønn det går an å leve av, en såkalt levelønn.

Ett av argumentene for hemmelighold er blant annet at kjedene kan miste avtaler med fabrikker hvis andre kjeder får vite om dem, virker temmelig dårlig. Hvis kjedene betaler så lite for produktene at de er redd for å miste avtalen om andre skulle komme i kontakt med fabrikken, er det liten grunn til å tro at fabrikken tilbyr sine ansatte anstendige arbeidsvilkår.

Fabrikkene er sjelden eiet av kjedene. Er det problemer med lekkasjer, piratkopiering og uetisk opptreden fra fabrikkene de er engstelige for?

En annen forklaring er at særlig de dyre merkevarene ikke ønsker å være åpne om fabrikker fordi de benytter seg av samme fabrikker som billige merker. Det blir vanskeligere å argumentere for de høye prisene når produktet er laget på samme fabrikk som et billigere merke.

At klesgigantene ikke er åpne om sine leverandører, betyr ikke nødvendigvis at de har mange svin på skogen. Forklaringene over er reelle utfordringer, men forsvarer de hemmeligholdet? Hvorfor kan de ikke være åpne, så de slipper mistanken? Stormberg har valgt å være helt åpne, og har ikke lidd noen skade av den grunn, snarere tvert i mot.

Det viser at det går an.

Klesbransjen er en kjempeindustri. Nettopp derfor får industrien enorme konsekvenser sosialt, miljømessig og økonomisk for veldig mange. Dette gir bransjen et stort ansvar, men også et stort potensial for å bidra til positive forbedringer.

Honnør til Amnesty Norge og Fremtiden i Vår Hender for betimelig og viktig kampanje. De fortjener forbrukernes støtte, for uten kritiske organisasjoner som retter fokus mot slike problemer, er det ingen som passer på.

Det er jo heller ikke lovregulert.

8 tiltak for å ta samfunnsansvar

Samfunnsansvar handler ikke bare om å passe på at det ikke er barnearbeid i leverandørkjeden eller å gi penger til veldedige formål. Det handler om å gjøre en positiv forskjell i stort og smått.

Her er 8 praktiske tips til hva en vanlig norsk bedrift kan gjøre:

1. Vær inkluderende. Se om din bedrift har mulighet for å åpne opp for en praksisplass for et ungt menneske uten jobb, ta inn en på tiltak, hjelpe folk tilbake i arbeidslivet fra sykdom, fengsel eller lignende. Ikke steng innvandrere ute.
2. Vær energieffektiv. Skru av lyset etter arbeidstid og når solen skinner, skru ned varmen og kjøling utenom arbeidstid, se om penger kan spares ved å få kjøleanlegg og varmeanlegg til å spille på lag.  Vektlegg utslipp og drivstoffforbruk ved kjøp av firmabiler. Sats på sparepærer og resirkulering.
3. Vær miljøvennlig. Kjøp miljøsertifiserte og resirkulerte produkter. Prioriter  fairtrade produkter (kaffe).
4. Vær etisk. Lag klare regler mot korrupsjon og uetisk adferd. Sørg for en varslingspolicy som får overtramp opp og frem i lyset.
5. Vær påpasselig med leverandørkjeden. Om du importerer varer fra andre land, meld deg inn i Initiativ for Etisk Handel. Slutt å skryte av at varene er produsert til lavkost og lavlønn. Vær i stedet påpasselig og bli stolt over at de som produserer varer som du selger får en lønn de kan leve av og at de ikke utnyttes.
6. Vær opptatt av dine ansattes helse. Forebygg gjennom å tilrettelegg for at medarbeiderne har et aktivt og balansert liv. Oppfordre til sunt levesett og trening. Respekter arbeidstidsbestemmelser og snakk med medarbeidere om å skape balanse i livet. Snakk ærlig og åpent om sykefravær og følg opp dem som er sykemeldt. Mål og rapporter friskhetsgrad.
7. Vær ærlig. Sørg for hederlig og sannferdig markedsføring og gode rutiner for å ivareta klager og spørsmål.
8. Vær generøs. Se om dere har anledning til å støtte en god sak (lokalt eller i et fattig land) som passer bedriftens image, verdier og produkter. Det kan gjøre større forskjell enn du tror og gi mer stolthet og glede tilbake enn forventet.

Men husk at ledelsen og eierne må stå bak og husk å kommunisere det du gjør til dem som bør vite det.

Da blir samfunnsansvaret levende og lønnsomt i bedriften.

Et forbilde på verdens syv hav

Fra tid til annen møter man mennesker som i kraft av sine visjoner, engasjement og prinsipper imponerer og inspirerer. Jeg hadde et slikt møte i går.

Elisabeth Grieg

Elisabeth Grieg, styreleder av Grieg Shipping Group og tidligere president i Rederiforbundet er et slikt menneske. Vi møttes i går for en samtale om samfunnsansvar. Engasjementet begynte for hennes del for mange år siden da hun og hennes søsken skulle ta over stafettpinnen etter deres far i 1999. De gikk i seg selv for å definere hva slags bedriftskultur de ønsket for sine virksomheter. De brukte 4-5 år på å utvikle fundamentet og nye etiske retningslinjer. Den lange tiden det tok, skyldtes at de tok seg tid til forankring i alle selskapenes styrer, ledergrupper og hos interessenter ellers. Og siden har hun og Grieg gruppen holdt på:

• Hun har vært sterkt engasjert innenfor utslippsreduksjoner fra skipsfart både i eget rederi, i rederiforbundet og i FN.
• Hun har vært en steil motstander i teori og praksis i forhold til alle former for korrupsjon i næringen, alt fra håndpenger i havner til andre former for korrupsjon som kan være krevende i internasjonal handel.
• Hun er opptatt av at alle kontrakter og avtaler er ryddige og transparente og at de ikke underbygger korrupsjon og ukultur.
• Hun har engasjert seg sterkt i å få en slutt på farlig opphugning av skip på strender i fattige land.
• Alle ledere på Grieg gruppens skip har vært gjennom store lederutviklings-programmer for å få mer moderne ledelse.
• De ansatte i Grieg engasjeres i ulike aktiviteter for å holde seg i form og sammen med en rekke andre tiltak, fører dette til god score på arbeidsmiljøundersøkelser.
• Når de kjøper skip i dag, forsøker de å legge kravene til utslipp og drivstoff-forbruk så høyt at skipene vil tåle strengere miljøkrav i fremtiden og kunne seile de neste 35-40 årene.
• 25% av gruppens overskudd gis til Grieg gruppens stiftelse som støtter gode formål.

Listen er sikkert enda lenger enn dette.

Det imponerende er at hun står støtt i alle disse spørsmålene. Der mange ville bøye unna fordi det blir for mye styr, koster ekstra penger og tid eller er for komplisert, er hennes ståsted så prinsipielt forankret, at selv det å betale 1000 dollar til havnebetjenter for å få en rask behandling, ikke er akseptert – av prinsipielle grunner. Der mange ville velge å se gjennom fingrene, kanskje kalle det å se ”pragmatisk” på en del praksis, er Elisabeth krystallklar på at selv små handlinger som er uetiske og undergraver en etisk praksis, ikke er akseptable.

Hva kan vi lære av Elisabeth?

1. Å ta samfunnsansvar, må eies og forankres i ledelsen og styrene.
2. Man må være langsiktig og konsistent.
3. Etisk og samfunnsansvarlig praksis må integreres i alle deler av virksomheten.
4. Det må tydeliggjøres, konkretiseres og gjøres praktisk gjennom dilemmatrening og mye diskusjoner.
5. Man må tørre å ta vanskelige avgjørelser på prinsipielt grunnlag.

Mandag signerte deres nye selskap Grieg Green sin første eksterne kontrakt for bærekraftig (miljøvennlig og menneskerettighetsriktig) opphugging av et skip. Vi gratulerer og tenker at dette er et strålende eksempel på det Porter og Kramer kaller Creating Shared Values.

SOSIALE MEDIER FORANDRER ALT

Jeg har i et tidligere blogginnlegg skrevet om de 10 grunnene til å ta samfunnsansvar på alvor. Summen av alle ti, er at det lønner seg. Men det finnes en grunn til: Det kan nemlig koste svært mye ikke å ta samfunnsansvar. Særlig i dagens digitale samfunn.

En undersøkelse utført av Cisco viser at mer enn 25% unge oppfatter facebook som viktigere enn venner. Mye tid brukes av mange på nettet. Mye har vært skrevet og sagt om hvordan bedrifter bør forholde seg til sosiale medier. Er det en viktig markedsføringskanal, vil vi miste omsetning og gå glipp av forretningsmuligheter ved ikke å følge med? Et søk på «sosiale medier og markedsføring» ga 512.000 treff. Et annet hyppig debattert tema er hvordan skal vi forholde oss til egne ansattes bruk av sosiale medier. Mange bedrifter er engstelige for effekten, skal vi nedlegge forbud, skal vi ha policy og kjøreregler, hva skjer hvis vi slipper dette løs og gir alle ”en stemme”?

Sosiale medier reiser også et tredje type spørsmål – risiko i forhold til overtramp og brudd på interessentert forventninger. Sosiale medier øker muligheten for enkeltpersoner og pressgrupper til å kjøre frem saker. I ”gamle dager” kunne bedrifter komme unna med alvorlige overtramp innenfor arbeidstakerrettigheter, miljøvern, utnyttelse av dyr og mennesker, korrupsjon og dårlig forbrukerbeskyttelse uten at det fikk store konsekvenser (med mindre man fikk en gravende journalist på nakken). Jo lenger unna det skjedde, jo mindre var risikoen for oppslag. Clouet var å ha kontroll på informasjonen og gode svar og kriseberedskapsplaner.

Hva om noen finner ut at denne jenta lager glass som selges i en norsk kjede?

Sånn er det ikke lenger. Verden har blitt mye mer gjennomsiktig og sosiale medier har demokratisert budskapsspredningen. Den arabiske våren og sosiale mediers rolle har vært mye debattert. Sist av Jonas Gahr Støre under en konferanse i forbindelse med FNs Årsmøte i New York.

Samme effekt har sosiale medier for frivillige organisasjoner og sivilt samfunn. Det er et faktum at mange bedrifter frykter avsløringer fra frivillige organisasjoner mer nå enn tidligere, fordi avsløringer kan løpe som ”ild i tørt gress” gjennom facebook, twitter, blogger, Youtube og andre medier. Den britiske avisen The Guardian skrev for en tid tilbake om hvordan Nike innrømmer at frykt for Greepeace satt fart i deres tiltak for å øke bærekraft i produksjon og prosesser.

Tilsvarende har enkeltpersoners tilgang til sosiale medier økt vår makt. Det er ikke uten risiko for arbeidstakere å ytre seg fritt og åpent på nettet om det man oppfatter som klanderverdige forhold hos arbeidsgiver, men folk som har sluttet, kan jo gjøre det og mye skadelig praksis kan avsløres. Enda mer påvirkning har forbrukere. Stormberg grunder og sosial media stjerne Steinar T Olsens høylydte klage på SAS-service i sosiale medier, er berømt. Det endte med at kommunikasjonsdirektøren i SAS til slutt gikk offentlig ut og svarte. Forrige uke ytret en illsint Fortauskanter seg hissig i sosiale medier om dårlig kundebehandling hos Papyrus.  Han benyttet seg av blogg, fordi det gir høy ranking på Google, og har i tillegg lagt inn omtale på Gule sider og på Kelkoo.

Slike hendelser kan ha ødeleggende effekt for tillit, omdømme og kundenes preferanse. Sosiale medier gir nemlig alle anledning til å ytre seg høylydt dersom man opplever brudd på skikk og bruk og hederlig oppførsel.

Da er det lett som selskap å miste kontrollen. 

Edelmann trust baromentert som ble presentert av Dinamo i fjor, viste at tilliten til næringslivet i Norge er temmelig frynsete. Bare 44% av de spurte sa de hadde tillit til norske bedrifter. Dette plasserte Norge på 9 plass på ”tillitsbarometeret”. Det er altså ikke så mye å gå på i utgangspunktet.

Hvis noen tror dette kan fikses ved å ha et aktivt forhold til omdømmebygging, tar de feil. Dette handler ikke om omdømme bygging. Det handler om respektabel ledelse, hederlig virksomhet – hvordan bedriften ser på seg selv som en del av samfunnet – samfunnsansvar.

Det er på tide for næringslivet å forholde seg proaktivt til disse utfordringene.  Om du som leder ikke tror nok på lønnsomheten og gehalten i de ti argumentene for samfunnsansvar som jeg snakket om tidligere, bør du i alle fall våkne opp fra tornerosesøvnen når det gjelder utfordringen fra sosiale medier:

1. Ta aktivt grep, rydd opp, gjør samfunnsansvar til en integrert del av virksomheten din.
2. Skap en kultur hvor det er selvsagt at alt man gjør og foretar seg tåler dagens lys.
3. Gå gjennom alle prosesser og produkter med dette for øye og sørg for å skape en bedrift som er tvers igjennom hederlig – som er tilliten verdig.

Dette er eneste og sikreste måte å sikre kontroll og overlevelse på fremover.

Pen innpakning til besvær

Hvor ofte har jeg ikke irritert meg grenseløst over små duppeditter som er pakket inn i  store hardplast pakker som omtrent er umulig å få opp uten en solid saks? Etterpå fylles søpla opp med masse unødvendig plast, papir og isopor. Hvorfor driver produsenter med slikt fortsatt?

Grønn kontakt? Hva med ekstra energi som går med pga stor pakning og all søpla?

Det er faktisk et ganske godt spørsmål. Noe har selvsagt å gjøre med å beskytte produktet, men det er ikke alltid hele forklaringen, særlig ikke når innpakningen er kjempestor i forhold til produktet. Mulig de mener det er et fortrinn med store, flashy pakninger i kampen om kundenes kjøpekraft? Jeg har lest en undersøkelser fra USA som sier at mer enn havparten av forbrukerne vektlegger innpakningen ved valg av produkt.

For meg personlig funker det imidlertid motsatt. Jeg foretrekker å kjøpe produkter som ikke tar masse unødvendig plass på grunn av emballasjen, som ser ut som de er miljøvennlige, som er enkle å åpne opp og som ikke fyller opp søppelkassen og sorteringsboksene mine. Og stadig flere forbrukere tenker slik. Miljøbevisste forbrukere ønsker produkter uten mye unødvendig emballasje.

Det er flere grunner til å tenke seg om når det gjelder emballasje:

1. Emballasje krever mye råvarer (olje, cellulose etc)
2. Emballasje består ofte av skadelige/uønskede stoffer
3. Emballasje øker transportkostnadene (pga økt vekt og volum)
4. Emballasje belaster miljøet som avfall

Mye emballasje er en unødvendig belastning på miljøet. Det gjelder i produksjon, i transport, i lagring og ikke minst i forhold til avfall. Når det selges tusenvis av et produkt, betyr det mye og unødvendige råvarer, hundrevis av ekstra lastebillass og tonnevis med unødvendig søppel – i sum blir det faktisk ufattelige mengder.

Det er ikke nødvendig. Men, mer bærekraftig emballasje er avhengig av innovasjon, energistyring og materialvitenskap for å minimere de miljømessige konsekvensene av et produkt gjennom livssyklusen.

Emballasje og ompakking er involvert i de fleste trinn i de fleste produksjonskjeder, fra produkt design, prototyping, innkjøp, produksjon, distribusjon, forbruk og avfallshåndtering. Og jo flere deler som er i bruk i produksjon av et produkt og jo flere prosesser for å levere produktet, jo mer emballasje (og dermed miljømessig fotavtrykk) blir involvert.

Derfor blir det et viktig poeng at hele verdikjeden må involveres om man skal redusere et produkts negative innvirkning på miljøet. Jeg skrev i et tidligere innlegg om Walmart som gikk i dialog med sine produsenter for å redusere pakningsstørrelser og emballasje på en rekke produkter. Resultatet ble blant annet å selge konsentrerte vaskemidler i stedet for de tradisjonelle, hvor store mengder vann er tilsatt. En stor besparelse for naturen og for Walmart selv.

Det er god økonomi for en virksomhet å vurdere sin emballasjepraksis. Mange studier viser at industrien kan spare betydelige kostnader i sin logistikk. En studie utført av Accenture viser at forhandlerleddet alene kan spare inn tre til fem prosent i kostnader ved å satse på mer ”grønn emballasje”. Accenture snakker om to typer besparelser, de sorte (lavere kostnader) og de grønne (redusere miljøpåvirkning). Hvis dette gjelder i alle ledd i forsyningskjeden, vil man faktisk snakke om betydelig økt effektivitet, både grønn og sort..

Walmart snakker om de 7 Rer som må vurderes for å utvikle bærekraftig emballasje:

Remove Packaging, Reduce Packaging, Reuse Packaging , Renew(able), Recycle(able), Revenue (economic benefits), and  Read (education).

Repurpose: Pakning blir til vinstativ

I tillegg kan man jo ha ambisjoner om ”Repurpose”. Dvs at emballasjen får et nytt liv etter at produktet er tatt i bruk, som f eks denne vinesken, som blir et vinstativ (eksemplet er hentet fra Packagingdivas blogg):

At det å tenke bærkraftig også kan skape konkurransefortrinn, viser Puma med sin innovative skoeske. Gjennom sin ”Clever little bag” setter PUMA nye standarder og den nye innovative løsningen reduserer mengden avfall og CO2-utslipp som tradisjonell innpakning som sko-bokser og polyetylen poser genererer

Clever little bag

I sin ”Den uendelige liste” sier IKEA noe om hvordan de tenker i forhold til emballasje og avfallshåndtering når de utvikler produkter.

En studie utført for ”Grocery Manufacturers Association”(GMA) i USA av McKinsey, indikerte et potensial for å redusere emballasje med mer enn 1,1 millioner tonn i 2020. Mer enn 180 ulike tiltak ble identifisert og vurdert. Og potensialet er en reduksjonen på 19 prosent av selskapenes totale gjennomsnittlige emballasjevekt i USA!

Coca Cola sier at deres emballasjeprosjekt bare i 2009 reduserte emballasjvekten med 85 tonn, noe som gir en beregnet kostnadsbesparelse på mer enn $ 100 millioner.

Nå er et stort initiativ lansert i UK med Carlsberg, Nestlé Water og endel andre. Målet er å redusere emballasjeavfall, øke resirkuleringsgraden, øke bruk av resirkulert materiale i pakningene og også redusere forbrukernes avfall.

Dell har tilsvarende satt i gang et prosjekt for å redusere emballasje og beregner å spare 8 millioner USD, tilsvarende 9 millioner kilo emballasje innen 2012. Dell ønsket for eksempel å finne en grønnere og mer kostnadseffektiv måte å pakke inn sine datamaskiner ved å eliminere skum, bølgepapp og støpt papirmasse. Løsningen ble en bærekraftig bambus emballasje sertifisert av Forest Stewardship Council. Så langt har Dells arbeid redusert emballasje med mer enn 8.7 millioner pounds . Også en fordel for oss som kjøper produkter at det blir mindre kartong, bølgepap og isopor å forholde oss til.

Om man går lenger enn til bare å se på emballasjeløsninger, er det enda mer å hente. Dersom man også ser på produktets design og utførelse, kan emballasje- og transportkostnadene reduseres ytterligere. Tenk på hvor mye luft det er rundt mange produkter. En ting jeg lurer på, er hvorfor for eksempel tagliatelle-spagetti, eller bredbåndspagetti, ligger i delikate nøster i boksen? Det gjør jo esken så stor at den tar masse plass i kjøkkenskapet. En eske med 500 gram er temmelig stor. Tenk hvor mye ekstra plass det krever i transport og lagring, når det selges millioner i løpet av året! Hva om den ble solgt i rette stenger? Nøstene løser seg jo uansett opp når de kokes?

I en blogg fra Valuestreaming, listes det opp minst ti tiltak produsenter kan ta for å redusere belastning fra emballasje:

1. Redusere/fjerne emballasje
2. Øke bruk av fornybare eller gjenbrukbare materialer
3. Optimalisere materialbruk, se etter muligheter for innovativ innpakning
4. Bruke emballasje av lettere vekt
5. Aktivt søke emballasje som inneholder mindre giftige eller skadelige stoffer.
6. Se etter materialer som reduserer negative virkninger når de kastes (f.eks PET i stedet for PVC)
7. Bruke materialer som er fra sertifisert, ansvarlig skogbruk
8. Produktinnovasjon som krever mindre emballasje
9. Redusere kostnadene forbundet med emballasje (dvs., logistikk, lagring, avhending, etc.)
10. Redusere CO2-utslipp gjennom redusert transport

Dette er vinn-vinn. For miljøet, for produsentene, for leverandørene og for forbrukerne.

Dessverre er ikke vi forbrukere på kravsiden i forhold til produsenter når det gjelder mer bærekraftige produkter. Hvor opptatt er vi egentlig av at produktene ikke skader miljø direkte eller indirekte. Er vi villige til å kjøpe refill i stedet for å kjøpe syltetøyet i glass? Hvorfor ikke blande ut juice i vann selv når vi kjøper juide fra konsentrat? Trekkes vi naturlig mot kremer hvor krukken selges i en pappeske? Synes vi det ser ut som om vi får mer for pengene når pakningen er stor, i stedet for å kjøpe konsentrat – eller rett tagliatelle?

En stor del av jobben går på å utdanne forbrukerne til å forstå og foretrekke gode løsninger.

I mellomtiden får vi håpe at muligheten for betydelige kostnadsbesparelser for produsent og forhandler gjør at de går foran og presser oss forbrukere til å velge mer fornuftige løsninger. Det har i hvert fall miljøet svært godt av.

Linker:

Mye inspirasjon og eksmpler i dette innlegget er hentet fra en sak på Valuestreaming.

Grønn hverdag: http://www.gronnhverdag.no/nor

Sustainable Packaging Coalition: http://www.sustainablepackaging.org/default.aspx

Greener Package: http://www.greenerpackage.com/

Sustainable Packaging Alliance: http://www.sustainablepack.org/default.aspx

Sustainable Biomaterials Collaborative http://www.sustainablebiomaterials.org

Reusable Packaging Association: http://reusables.org/

Hvorfor samfunnsansvar gjør det enklere å få tilgang på kapital

Siden Milton Friedmans artikkel i New York Times Magazine i 1970, hvor han påsto at bedriftenes eneste ansvar var å tjene penger, og at fokus på samfunnsansvar var en avsporing som ville bidra til det motsatte, har det vært gjennomført over 300 studier, artikler og rapporter som tyder på at det ikke er en motsetning. Tvert i mot; de fleste studier viser en positiv sammenheng mellom samfunnsansvar, økonomiske resultater og verdiutvikling.

Nå har forskere ved Harvard utført en studie hvor de ser på koblingen mellom samfunnsansvar og kapitalkostnader. Studien, Corporate Social Responsibility and access toFinance, viser at CSR kan gjøre det lettere for bedrifter å sikre finansiering for nye prosjekter. Forskningen ble utført av George Serafeim og Beiting Cheng ved Harvard Business School og Ioannis Ioannou fra London Business School.

I sammendraget fra studien sies det:  «Jo bedre en bedrift tar samfunnsansvar, jo færre kapitalbegrensninger vil den møte. Godt samfunnsansvarsarbeid er et resultat av bedre engasjement og dialog med interessenter, som igjen reduserer sannsynligheten for opportunistisk atferd som presser ledere til å vedta uhensiktsmessige strategier. Samfunnsansvar gir dermed en mer effektiv form for samhandling med viktige interessenter. Bedrifter med godt samfunnansvar rapporterer i større grad sine samfunnsansvarsaktiviteter, og har dermed større åpenhet (transparens). Høyere nivåer av transparens reduserer frykten hos potensielle investorer, noe som øker deres sannsynlighet for å investere.»

Studien er grundig. Forskerne har sett på over 113 kilder og studier, den inneholder åtte sider med tabeller og paneler, fire sider med vedlegg og 23 fotnoter. Forfatterne tok hensyn til bransjer, land, neoklassiske økonomiske forutsetninger, informasjonsmessige asymmetrier, markeds  friksjoner, valuta justeringer med mer. Argumentene og analyse er overbevisende.

I et mer anstrengt og urolig kapitalmarked, er det altså gode grunner for å øke satsning på samfunnsansvar. Det kan lønne seg!

Mote er ikke bare vakkert

Det er vanskelig å være forbruker når man ønsker å opptre etisk. Er skoene jeg bruker laget under trygge forhold? Er den billige kjolen sydd av barn? Er bomullen dyrket forsvarlig, eller er frøene genmodifisert eller befruktet manuelt av små barnehender?

Få plagg er laget av resirkulerte aviser som kjolen over. Moteindustrien er utrolig kompleks.  Omtrent alle mennesker på hele kloden har et forhold til den. Jeg har forsøkt å finne tall på hvor stor denne industrien er globalt, men alle forsøk strandet. Det nærmeste jeg kom var et tall på 1.252.800 mrd USD i 2006. I Norge var omsetningen på 14 mrd kroner i 2089 (SSB) og i USA ca 250 mrd USD pr år. En kjapp telefon til SSB og HSH gjorde meg ikke klokere på de internasjonale tallene. Men jeg tror jeg uten overdrivelse kan konstatere at dette er en kjempeindustri.

Nettopp derfor får kompleksiteten og omfanget av industrien enorme konsekvenser sosialt, miljømessig og økonomisk for veldig mange. Det gjør det selvsagt også komplekst og utfordrende å være aktør i bransjen.  Men når dette er sagt, gjør dette også at bransjen har et stort potensial for å bidra til positive forbedringer.

Det er gledelig å se mange av de tiltakene som blir gjort internasjonalt for å gjøre prosuktene mer bærekraftige. Men også her hjemme gjøres det mye for å sikre at produksjonen ikke skader miljø, mennesker og samfunn. Varnergruppen f eks v/CUBUS, Stormberg, Eurosko, gjør mye, ja selv H&M er faktisk ganske ansvarlige enda de ikke er norske. Initiativ for Etisk Handel er forøvrig en god pådriver og støttespiller for virksomheter i dette arbeidet. Mange har arbeidet systematisk og grunding med forbedringer i råvareproduksjon, arbeidsforhold for ansatte på fabrikkene, resirkulering og mange har vel også gått i seg selv i forhold til hvordan de markedsfører produkter og skaper falske idealer og dermed negative selvbilder hos forbrukerne. Det er likevel fremdeles mye å ta tak i for mange.

Det gjør det ikke lett å være etisk forbruker.  Derfor må forbrukere må øke kravene og stemme med lommeboka for å oppmuntre til mer etisk mote, og vi må støtte organisasjoner som er vaktbikkje på området.

I morgen arrangerer The Guardian nettmøte om bærekraft i motebransjen. Interesserte kan sende inn sprøsmål på forhånd eller melde seg på debatten. Honnør til The Guadian som tar dette på alvor!

Det er allerede kommet inn mange spennende spørsmål. Jeg skal følge med å se om det kommer gode svar også.